LEGGER INN DETTE SOM OPPSLAGSVERK
Husleieloven
Husleielovens § 22 og Borettslagslovens § 34 gir adgang til å vedta husordensregler "til sikring av god husorden". Slike regler kan fastsette forbud for beboerne mot å holde katt som forstyrrer husordenen.
Et slikt forbud kan ikke gjelde for innekatt som ikke er til ulempe for noen. Dette ble fastsatt i Høyesteretts dom inntatt i Rt 1993 side 1260 (Emmeline-dommen). Hvorvidt man i kraft av husordensregler kan forby hold av utekatt, ble ikke avgjort ved dommen. Et gyldig forbud mot utekatt kan imidlertid ikke lede til annet enn at utekatter, tilhørende borettslaget, kan innfanges på egen grunn. Forbudet leder ikke til en rett til å avlive slike innfangne katter. Det kan heller ikke vedtas av borettslaget.
For øvrig vil den beste løsning være å tillate kattehold (og hundehold) mot en avgift i tillegg til husleien for vedkommende dyreholder. Avgiften benyttes til ekstra avlønning av vaktmesteren for fjerning av avføring og for å dekke til sandkassene med presenning hver kveld og å ta presenningen av om morgenen. En slik avgift pålagt hold av utedyr fører til at skade og ulempe reduseres. Borettslag kan sannsynligvis vedta at utekatter skal steriliseres, kastreres, merkes eller underkastes båndtvang på bestemte deler av eget område. Båndtvang for katter er for øvrig en uting og bør ikke besluttes. Mulighetene er legio.
Straffeloven
Straffelovens §§ 291 eller 391 omfatter katter som eies eller som det
viser seg at noen eier, og som er innfanget og tatt livet av. Forholdet er at katter, som andre dyr, alltid relateres til en menneskelig eier, og som sådan er en "gjenstand" som tilhører "en annen". Den som tar livet av en eiet katt, eller medvirker til det, kan derfor straffes for skadeverk efter disse bestemmelsene. § 391 er mest praktisk fordi den voldte økonomiske skade oftest er liten ved avlivning av en "vanlig" katt. Hvis katten ikke er merket, kan den likevel være eiet. For å unngå straffeansvar må man derfor forsikre seg om at katten ikke er eiet før innbringelse eller i alle fall før omplassering eller sterilisering finner sted. I praksis kan dette gjøres ved kunngjøring om at innbrakt katt blir merket, omplassert eller sterilisert innen en bestemt tid, hvis ingen eier melder seg. Annerledes kan dette ikke gjøres.
Straffelovens § 407 uttaler at den som krenker en annens rett, ved å fange eller drepe dyr som ikke er i noens eie, straffes med bøter. Dette omfatter herreløse katter. Man har ikke lov til å krenke grunneiers rett ved å invadere hans eiendom og ta katter til fange. Uten tillatelse fra grunneier kan man derfor ikke fange katter på hans grunn uten å bryte Viltloven.
Straffen etter § 391 om skadeverk, er bøter eller fengsel inntil tre måneder og efter § 407 bot.
Straffelovens § 47 om nødrett kan ikke påberopes som hjemmel for innfanging av katter.
Dyrevernloven
Dyrevernlovens § 1 omfatter alle slags dyr og følgelig alle slags katter, enten det er eiet katt eller forvillet katt.
Det følger av Dyrevernlovens § 6, 2. ledd at avlivning av et dyr man treffer på bare kan skje når det er så sykt, skadet eller hjelpeløst at det ikke kan leve lenger eller "verta godt att". Herav følger at avlivning ikke kan skje når man påtreffer en katt - eiet eller forvillet - som er frisk. Dette gjelder selv om katten er syk, hvis den er i en slik tilstand at den kan leve lenger og bli bra igjen.
Dyrevernlovens § 31 setter straff for den som uaktsomt overtrer lovens regelverk på bot eller fengsel inntil 6 måneder.
Like som naboens plagsomt bjeffende hund ikke kan skytes eller krevet avlivet, kan heller ikke katter innfanges og avlives bare fordi de urinerer på upassende steder.
Viltloven
Viltlovens (Jaktlovens) § 2 omfatter alle viltlevende landpattedyr, hvilket betyr at herreløse katter må anses omfattet. Ifølge § 3 er også herreløse katter fredet, med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Det er forbudt å fange, jage eller skade fredet vilt, det vil si også forvillede og herreløse katter. Jeg kjenner ikke til noen lov eller noe vedtak med hjemmel i lov som gjør katter til fritt vilt.
Jaktlovkomitéen foreslo tvert imot under forberedelse av Viltloven en lovfestet adgang til å avlive katter som skadelige rovdyr for skogsfugleunger, fasan, rapphøns og hareunger. Forslaget vakte et ramaskrik, og gikk ikke gjennom. Derfor er det riktig å slutte at det overhodet ikke er adgang til avlivning av katter, herunder forvillede og herreløse katter i det hele tatt.
Viltlovens §14 fastsetter at Departementet kan gi forskrifter om at vilt som skader kan felles uten hensyn til fredning og jakttider hele året eller bestemte tidsrom eller skade. Det er ikke truffet noe vedtak efter Viltloven om avlivning av herreløse katter.
Overtredelse av Viltloven straffes efter § 4 med bøter eller fengsel inntil ett år. Foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel
Smitteloven
Smittevernloven (lov av 5. august 1994 nr. 55) § 4.1, gir kommunestyret eller Statens Helsetilsyn adgang til å treffe vedtak om avlivning av selskapsdyr, rotter og andre skadedyr når det er nødvendig for å forebygge en allmenfarlig smittsom sykdom. Det kan også fastsettes bestemmelser om plikt til løpende gjennomføring av avlivning av inntil to år anvendes. Det er meg bekjent ikke fastsatt noen nye forskrifter for slik løpende gjennomføring. Man har gamle forskrifter gitt i medhold av tidligere lov som fortsatt er gjeldende vedrørende utrydding av rotter og veggdyr og gassing av bygninger, skip, drivhus o.l.
Det kan ikke sees at Smittevernloven kan anvendes i ordinære tilfeller. Det må påvises utbrudd av eller fare for smitte av en allmenfarlig smittsom sykdom (epidemi), for at kommunestyret, i hastesaker kommunelegen, kan fastsette avlivning av selskapsdyr og andre skadedyr, det vil si alle former for katter. At en ørliten %-andel (2) av katters avføring teoretisk kan medføre smitte, er i seg selv ikke tilstrekkelig til inngrep. Det må dreie seg om en "allmenfarlig smittsom sykdom" i form av epidemi eller fare for slik, før noe kan gjøres.
Kommunehelsetjenesteloven
Kommunehelsetjenestelove n har i § 4a-8 bestemmelse om at kommunestyret og (i hastesaker kommunelegen) kan treffe vedtak om "retting" ved en eiendom eller virksomhet hvis forholdet kan ha negativ innvirkning på helsen. Vedtaket kan gå ut på at det ikke skal være mer enn et bestemt antall dyr på eiendommen. Vedtaket kan ikke gå ut på avlivning av dyr (katter). Reaksjonen er angitt å være dagmulkt overfor eieren av vedkommende eiendom og intet annet (§4a-9). Lovens formål er å forebygge sykdom og skade eller lyte, ved blant annet miljørettet helsevern og hjemler ikke avlivning av andre dyr eller katter.
Naboloven
Nabolovens § 2 bestemmer at ingen må foreta seg noe som er urimelig eller unødvendig, til skade eller ulempe på naboeiendom, såfremt det ikke er ventelig efter forholdene på stedet. Bestemmelsen gir hverken adgang til innfanging eller avlivning, men bare til erstatning efter § 9 for økonomisk skade eller ulempe man har lidt. Dreier det seg om herreløs katt, står man rettsløs erstatningsrettslig sett, fordi det ikke er noen eier å rette kravet mot.
Avlivningsforskriftene
Avlivningsforskriftene fra 1972 gitt i medhold av den nå opphevede lov fra 1929 om avlivning av husdyr og tamrein, bestemmer ingenting om adgang til å avlive katter. Den fastsetter bare hvordan avlivning skal skje, dersom eieren av katten vil det. Forskriften gjelder bare eiet huskatt. Disse regler hjemler ingen adgang til å foreta eller bestemme avlivning, aller minst av forvillede katter.
Husordensreglene
For at et borettslag overhodet skal kunne fatte vedtak om innfanging av katter på eget område, må husordensreglene inneholde bestemmelse om at katter skal holdes i bånd eller at det er forbudt å holde utekatter (forutsatt at slikt påbud eller forbud er gyldig). Finnes ikke slike bestemmelser i husordensreglene, kan styret i borettslaget ikke treffe vedtak om innfanging. Generalforsamlingen kan det, men det må foreligge vedtektsflertall, og saken må stå oppført i innkallingen.
Hjemmel og fremgangsmåte
Ethvert vedtak som medfører inngrep i den enkelte borgers rettsfære eller innebærer innfanging og/eller avlivning av hund og katt krever hjemmel i formell lov eller forskrift utferdiget i medhold av formell lov - det vil si lov gitt av Stortinget. På grunn av slik manglende hjemmel tilsidesatte
Høyesterett husordensregler i borettslag som forbød hold av innekatt, jfr. Emmelinedommen nevnt i pkt. 2 ovenfor. Tilsvarende gjelder et kommunalt tiltak om innfanging og avlivning av herreløse katter. Det finnes i øyeblikket ingen hjemmel i dag.
Fremgangsmåter for å fatte vedtak om inngrep overfor katter må iaktta Forvaltningslovens regler om veiledning (§ 11), befaring (§ 15), forhåndsvarsling (§16), utredningsplikt (§ 18), skriftlighet (§23), begrunnelse (§§ 24-25), underretning (§27) og klageadgang (§§28-29). Ikke alle kommuner har oppdaget Forvaltningslovens regler.
Vedtak hvor hjemmel mangler eller Forvaltningsloven ikke er fulgt er ugyldige. Gjennomføringen kan stanses ved begjæring om midlertidig forføyning ved stedets namsrett.
Man kan spørre seg om fremgangsmåten ved veiledning, varsling osv. som nevnt, må benyttes fordi vedtaket "bare gjelder katter" og ikke mennesker. Katter er ting og ikke personer efter norsk rett. Selv om det siste er riktig antas regelverket å måtte følges likevel fordi det vil angå katteeiere.
Konklusjonen
Konklusjonen er at en bestemmelse eller et vedtak om innfanging og avlivning av katter ikke er tillatt fordi gjennomføringen vil innebære en ulovlig eller straffbar handling. Ingen katter er fritt vilt enten det dreier seg om en eiet eller herreløs katt. Den omstendighet at det i praksis har forekommet vedtak om og gjennomføring av innfanging og avlivning av katter, betyr ikke at vedtakene eller gjennomføringen av dem er lovmedholdige. Det er meget som skjer i den feilaktige tro at man har adgang til å gjøre det.
Men det er behov for lovendring når det gjelder herreløse katter i by og tettsteder. Det burde vært adgang til inngrep ut fra et dyrebeskyttelsessynspunk t utover det man kan gjøre efter Dyrevernlovens någjeldende bestemmelse om syke katter omtalt i nr. 4 foran. Er kattebestanden altfor stor, eller kattenes tilstand ille på grunnav matmangel, sykdom eller kulde, bør kompetent myndighet kunne treffe vedtak om innfanging av herreløse katter. Forvaltningslovens regler må følges. Likeså bør det gis hjemmel for at eiere av katt kan pålegges kastrering, sterilisering og/eller obligatorisk merking av katten. Det siste er noe av det viktigste som kan gjøres i kattenes egen interesse.
Kilde: Dyrebeskyttelsen ved høyesterettsadvokat Tore Sverdrup Engelschiøn.
Emne: DIVERSE LOVVERK SOM GJELDER KATTER (Lest 3324 ganger)