I dag fikk jeg (dyrebeskyttelsen) telefon fra en mann som var i en litt fortvilet situasjon. Han hadde en hund han lurte på hjelp til å omplassere. På grunn av at kona hans døde i vinter og han selv var mye ute og reiste hadde det blitt en vanskelig situasjon for både han og hund. Dette var en beslutning han ikke hadde tatt med lett hjerte, men han så ingen annen mulighet. Nå har ikke jeg kapasitet til å ta imot en hund som har et hjem, men jeg tilbød meg å legge den ut på Dyrebeskyttelsens nettside osv for å hjelpe ham. Da fikk jeg vite mer om hunden, en snill og glad tispe på 4 år, renraset med stamtavle, frisk og sprek. Hvilken rase? King Charles Spaniel.
Da falt det ned noe i hjernen min - søstra mi har ønsket se veldig en slik hund, men de har ikke hatt anledning til å starte med en valp og det styret. Jeg fikk tlsendt et bilde av hunden, og sendte mail til søstra mi. Nå i kveld ringte hun og sa at de har hatt familieråd og bestemt seg for å overta denne hunden. Så jeg ringte akkurat mannen og fortalte det - skal si han ble glad. Han hadde bekymret seg så mye for at hunden ikke skulle få det bra, og hadde håpet at noen han kjente eller kjente noen han kjente skulle overta den slik at han kunne føle seg litt trygg. Men som han sa - søstra til ei som jobber for dyrebeskyttelsen, det må vel være rimelig trygt. Etter hvert fant vi ut at vi har felles kjente, og så oppdaget vi at han kjenner gubben min, de har faktisk jobbet sammen. Og mannen var så glad som det er mulig å bli når man skal miste sin beste venn - som han sa.
Tenk om ting kunne løse seg så greit hver gang!
