Forrige uke var vi (min sambo og jeg) i Drammen med gaver til det nystarta kattehuset til Dyrebeskyttelsen Drammen og Omland. Det var et besøk som var farlig, trist, herlig, koselig, rørende og alt det man kan komme på av følelser. Å se et tjuetalls katter i et stort hus, som venter på et hjem ser på deg med bønn i blikket. -Kan du ta meg med hjem? Vær så snill?
Min gamle adoptivpus Rufus, er død og rett før vi dro på besøk til kattehjemmet fikk jeg en ny fjernadoptiv-pus, Ottar.
Han er også på kattehuset og lå på en kjøkkenstol da vi kom. Det må være en av de pusene med mest sjel i øynene jeg noen gang har sett. Og det er også det nærmeste jeg har vært til å ta en katt på armen og ta med meg hjem. Jeg kjempet mange kamper med meg selv mens jeg klappet på han. Det virket som han hadde resignert og tenkte at ingen vil ha han, han var ikke særlig intr. Men de øynene.... Om samboern ikke hadde vært med, hadde jeg vært en katt rikere i dag. I ren hjerteskjærende dumhet. Vi kan ikke ha flere katter når vi har de to vi har nå, de har sin historie som krever det slik. Men han stajl mitt hjerte den lille tida vi var der inne....
Jeg kjenner at det er vanskelig å være aktiv i DB til tider, man kan ikke gi et hjem til alle selv om det er det man ønsker...
