Før helga fikk jeg jo melding om en liten katt med skadet hale. Den hadde dukket opp på en gård, og etter hvert begynte de å gi den litt mat. Så fikk de altså høre om meg, og ringte for å spørre om jeg kunne hjelpe denne katten. Den var ganske sky, og jeg dro oppover med kattefellle. Dessverre så jeg ikke en gang katten da jeg var der, men jeg satte igjen fella.
I dag ringte de, endelig hadde katten gått inn. Så da var det å reise ut og hente den. Jeg var jo veldig spent, hadde ingen peiling på hva som ventet meg. Det jeg fant var denne søte tingen her, bare en kattunge. Så liten og vakker.
Så gikk turen til dyrlegen, og nå fikk vi se hva dette virkelig var. Det første vi fant ut var at katten hadde ei floke i pelsen. Den rakk fra bak ørene, over hele ryggen og sidene og møttes igjen bak. Det var umulig å kjenne katten gjennom denne. Hvordan kan en så liten katt rekke å få den floka i løpet av sitt korte liv, man skulle tro den ville trenge et år eller to på å få til det. Men etter tennene å dømme var denne lille vennen ca 6 mndr gammel. Den veide under 1 kg. Det var ikke annet enn bein under floka. Dyrlegen påsto at hun hadde sett flere magre dyr, men ingen som denne. Den var så nær sultedøden at det hang i en tynn tråd. Blodfattig var den også. Aldri i livet om denne ville tåle narkose. Så den fikk bare litt beroligende for at det skulle gå an å undersøke bedre.
Her venter vi på at sprøyta skulle virke....
Det viste seg at det var en gammel og massiv skade på halen, den var fullstendig død og på vei til å falle av. Skaden var helt oppe i ryggraden, og veterinæren syntes egentlig det var merkelig at den hadde full førlighet i bakbena. At den har hatt - og fortsatt hadde - store smerter er det ingen tvil om. Og for å rette på dette måtte det til en stor operasjon. Dyrlegen mente at den lille pusejenta ville trenge flere uker med mat og stell før den ble sterk nok til å tåle dette. Og med tanke på de smertene den ville ha denne tiden ville det antagelig ta enda lengre tid. Vanlig smertestillende ville aldri klare å hamle opp med det.
Og den lille katten var så sliten - så fryktelig sliten!
Det gjorde jo ikke saken bedre at dette nok er en katt som er født vill eller ihvertfall har gått ute veldig lenge. Den fantes ikke aggressiv, men tydelig redd og ikke vant til nærkontakt med mennesker. Men så ung, og med et tydelig godt gemytt, hadde det nok gått an å få henne tillitsfull med litt tid og tålmodighet. Men da burde hun vært frisk og smertefri.
Etter en lang diskusjon og vurdering av muligheter ble det besluttet at denne lille engelen skulle få lov å sove. Hun har lidd nok.
Hvil i fred, lille vakre pus. Jeg beklager at jeg ikke fant deg litt før, da kunne du nok vært reddet og fått et godt liv. I stedet måtte du forlate denne verden, en verden som ikke ga deg annet enn sult, smerte, kulde og redsel den korte tiden du var her. Jeg har felt en tåre for deg i dag, og jeg håper du vet det - at ihvertfall noen så deg og sørger over deg.
Emne: Hvil i fred, lille overskuddspus (Lest 1017 ganger)