Vel, her skjer det ting. Jeg reiste bortover i ettermiddag ettersom jeg ikke hadde hørt noe. Gikk inn i uthuset der, og alle kattungene var framme. Jeg hadde med våtfor, og med stooooor tålmodighet fikk jeg dem til meg. Og de føyk ut og inn av reiseburet som jeg satt med på fanget. Men aldri var alle 3 inni samtidig. Den røde og den svarte er mest frampå og minst redde, og de hadde det kjempegøy. Men den med mye hvitt er mer sky og forsiktig, og det tok lang tid før den nærmet seg. Men til slutt gikk den inn i buret, og jeg smekket igjen døra. Da kom fruen i huset hjem. Jeg sa at jeg hadde tatt den redde, og tenkte å ta med den og la de andre to være igjen, for å komme tilbake. Åh, sa dama, da er det løst. Hun hadde drevet i flere timer på morgenen, og også hun hadde hatt den røde og den sorte i buret mange ganger - men aldri den hvite. Jeg satte igjen et reisebur til, så skulle hun fange de to andre og komme med.
Så reiste jeg oppover med kattungen og bar den inn til mor. Du verden så rørende da de traff hverandre igjen. De mjauet og kurret, ungen diet og mora vasket den - det var ikke måte på som de koste seg. Da vi kom ned ble jeg budt på vafler, men før jeg rakk å få kaffe i koppen ringte gardfrua og fortalte at hun var på vei til oss med den svarte. Den røde er mest trygg og frampå, og hun mente det bare var å reise nedover igjen å hente den. Jeg hadde mine tvil om dette, men greit nok. Nå var kattemamma gjenforent med 2 av ungene, og det var ikke måte på glede.
Men det viser seg at den røde i tillegg til å være tøff er smart, den er framme og spiser og leker - men å få den i buret er umulig. Hun har drevet på i mange timer, og til slutt måtte hun reise på setra og melke. Da reiste jeg dit igjen. Og jeg har dratt en taustump og lekt med en ellevill kattunge, og flere ganger tok jeg den nesten - men bare nesten. Men nå ble det mørkt, og kattungen forsvant borti der som de "bor", og det ble helt stille. Så da dro jeg hjem.
Vi får prøve igjen i morgen. Jeg synes så synd på den lille kroppen som skal tilbringe natten alene, men sånn måtte det bare bli.
Ønsk meg lykke til i morgen....
