For et par uker siden ble jeg spurt om jeg kunne ta imot en kattunge. Den hadde dukket opp ved huset til en eldre dame. Veldig tynn, kjælen og tillitsfull, ca 8 uker gammel ble det antatt. Den gamle damen ville ikke ha noe med katten å gjøre, men barnebarnet fikk henne til å ta den inn mens de lette etter eier. Men det var ingen som eide eller kjente til katten. Som sagt ville ikke damen ha noen katt, og barnebarnet tok den med seg hjem. Men hun bor hos sine foreldre, og de nektet henne å dra en katt i hus. Så ble den levert til en venninne av jenta, og der bodde den noen dager til huseieren fant det ut og pekte på kontrakten der det stod forbud mot kjæledyr. Ut med katten, eller flytt. En annen venninne forbarmet seg over den lille, men hun driver og flytter og kunne ikke ha den annet enn midlertidig mens de prøvde å finne et hjem til den. Noe de ikke hadde lykkes med. Så tok hun altså kontakt med meg. Jeg sa jeg kunne ta imot den, men før jeg kom så langt fikk jeg beskjed om at nytt hjem hadde dukket opp, alt var i orden. Men nå fikk jeg
melding fra henne i helga, han som skulle ha kattungen hadde trukket seg, og nå begynte det å haste. Så jeg fikk altså levert en liten gutt på døra her søndag kveld.
En liten men eplekjekk liten panter, med halen rett til værs banker han labben i hodet på kattene her, knurrer og tror han er noe til kar. Han er et flyveekorn i forkledning, vi finner han igjen på de merkligste steder - som oftest oppunder taket. Han elsker å ligge i fanget og kose, og er et sjarmtroll av en annen verden. Et sjarmtroll med rakett i ræ....
Vi har kalt ham Prins Igor, men her går han under navnet Musepippen, for ynkeligere mjauing har vi aldri hørt. Etter hvert har jeg skjønt at han fikk feil navn, for han er tydelig et sjakk-geni og burde nok hett Kasparov...
